- Hyrde- og gjeterhunder

Hunder som jobber med buskap, deles inn i to grupper:

Hyrdehunder:
har ansvar for å passe på flokken og beskytte den mot rovdyr og andre farer utenfra. Disse hundene er relativt store og har et godt utviklet vaktinstinkt. Typiske raser som er avlet fram for dette er Sar Planina fra Makedonia, Maremma fra Italia, Anatolsk Gjeterhund fra Tyrkia, Kuvasz fra gml. Tsjekkoslovakia, Pyreneerhund fra Frankrike og mange fler.

En forutsetning for at hyrdehunder skal lykkes i sitt arbeid, er at hunden preges på den flokken den skal vokte. Dette er viktig av to årsaker; man ønsker at husdyrflokken skal akseptere hunden som en del av flokken, samt at hunden skal se på seg selv som et medlem av flokken. Når dette lykkes, vil hunden bli i flokken og beskytte den mot farer.

Mange land bruker denne formen for vokting av beitedyr med stort hell. I Norge er hyrdehunder foreløpig, og hovedsaklig fortsatt i bruk som selskapshunder, men det har vært utført vellykkede forsøk med bruk av hyrdehunder i saueflokker på beite. I lys av debatten omkring rovdyr og beitedyr som har vært et aktuelt tema den siste tiden, kan man håpe at vokterhundprosjektene fortsetter og etter hvert kan bli en naturlig og vellykket løsning på landbrukets rovdyrproblemer.

Gjeterhunder:
har som oppgave å samle og drive buskap. Buskap er hovedsaklig sau og kyr, men også reinsdyr. Gjeterhunder er mindre enn hyrdehundene, og er raskere og avhengig av å samarbeide med føreren.

Gjeterinstinktet i gjeterhunder menes å stamme fra jaktinstinktet i ulven, hvor enkelte medlemmer i flokken omringer og samler viltet, før angrepet kan skje. Dette jaktinstinktet har blitt utviklet gjennom selektiv avl til å omfatte den adferden vi ser hos moderne gjeterhunder (ringe inn og kontrollere, og drive fremover og/eller mot føreren), og til ikke å omfatte avslutningen på jakten (angrepet og avlivning av byttedyret). Det er store funksjonelle og eksteriøre forskjeller mellom de forskjellige gjeterhundrasene: dette omfatter måten de ringer, driver og håndterer flokken på; selvstendighet i arbeidet; og størrelse. Årsaken til dette er at de er avlet fram i ulike miljøer med ulike behov med hensyn til størrelse på flokk og beiteområde, beiteområdenes terreng, husdyrenes temperament, og andre faktorer.

Typiske raser som er avlet for gjeting er Border Collie, Australsk Kelpie, Belgiske fårehunder, Schæfer, Norsk Buhund, Shetland Sheepdog, Collie, Welsh Corgi, Lancashire Heeler, Briard, Bouvier des Flandres, Islandshund, Australsk Cattledog, Ungarsk Mudi. Av disse er de fleste rene fårehunder, noen brukes som kombinerte hyrde- og gjeterhunder (eks: Bouvier og Briard), noen brukes spesielt til gjeting av kyr (eks: Lancashire heeler, Australsk Cattledog).

Nå for tiden er det bare noen få raser som aktivt brukes til gjeting; i Norge benyttes først og fremst Border Collie og Australsk Kelpie. Endel gjeterhundraser er populære i andre bruksgrener, og noen er nesten utelukkende selskaps- og utstillingshunder. Raseklubben for Border Collie og Australsk Kelpie (Norges Sau- og geitavlslag) stiller krav til godkjent gjeterhundprøve for å få lov til å stille hundene i eksteriør. Dette har resultert i at rasenes gjeterinstinkter er bevart og at de ikke er attraktive som rene utstillingsraser. I andre land, blant annet i Sverige, har man derimot hatt en utvikling hvor rasene er blitt delt inn i en bruksrase og en utstillingsrase.

Gjeterhunden er et viktig redskap for bonden i forbindelse sauehold og bruker derfor hunden aktivt som en ren nødvendighet. Men mange eiere, uten sauer, ønsker å bruke sin gjeterhund til det den er avlet frem for. Disse trener sauegjeting, som en hobby på lik linje med andre bruksaktiviteter for hund, og mange deltar også i gjeterhundprøver.

Tilbake